Tyrkia står overfor den største bølgen av terrorangrep i sin historie – bare i løpet av de siste seks månedene har landet blitt rammet av fem dødelige angrep. Den islamske staten har angrepet Istanbul to ganger og Ankara én gang siden oktober 2015, og drept minst 120 mennesker, og Kurdistans arbeiderparti (PKK) har angrepet hovedstaden to ganger og drept minst 65 mennesker.
Hvordan Europa reagerer på krisen Tyrkia står overfor kan være avgjørende for landets fremtid – så vel som for Europas. Det eneste lyspunktet for Tyrkia for øyeblikket er gjenåpningen av landets medlemskapsforhandlinger med EU. Selv om Tyrkia og EU innledet medlemskapsforhandlinger i 2005, stoppet landets medlemskapsprosess opp kort tid etter.
Nylig har imidlertid båndene mellom Tyrkia og EU fått nytt liv. I desember 2015 åpnet Ankara og Brussel et nytt kapittel i tiltredelsesforhandlingene som dekket pengepolitikken, og tidligere denne måneden inngikk de to en avtale om en plan for håndtering av flyktninger.
Dette er fordi Brussel innser at de trenger Tyrkias hjelp med flyktningkrisen som truer med å knuse EU i sømmene. Tyrkia er en frontlinjestat i flyktningkrisen, og EU trenger tyrkisk samarbeid. Følgelig har samtalene startet opp igjen, og EU er klar til å holde nesen i håndteringen av den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogans administrasjon.
FORDELER FOR BEGGE
Tyrkia har sine egne grunner til å komme tilbake på sporet med EU. I 2005, kort tid etter at medlemskapsforhandlingene startet, satte Erdogans regjering EU-medlemskapet på vent. De erklærte 2005 for «Afrikas år» i utenrikspolitikken, noe som var en klar avvisning av Brussel, og deretter vred de tyrkiske utenrikspolitikken mot Midtøsten.
Etter hvert som Tyrkia vendte seg bort fra Europa og mot president Erdogans utenrikspolitiske drøm om å marsjere inn i Midtøsten for å bli en regional stjerne i løpet av det siste tiåret, snudde offentligheten seg bort fra Europa sammen med ham. Meningsmålinger utført av det tyske Marshallfondet (GMF) viser at mens 73 % av tyrkerne var for å bli med i EU i 2004, hadde dette tallet falt til 38 i 2010. Og så slo den arabiske våren rot ved Tyrkias dørstokk og oppmuntret Ankara til å gi sin støtte til anti-Assad-opprørerne i Syria for å avsette Assad-regimet på egenhånd.
SENT TIL MIDTØSTEN-BORDET
Tyrkias involvering i den syriske borgerkrigen har blitt utfordret av Iran og Russland, to land med betydelige harde maktressurser, inkludert stedfortredere og våpen, noe Tyrkia sårt mangler.
Dessverre for Tyrkia har ikke Erdogan-administrasjonen endret sitt syn på involvering i Midtøsten. Men den tyrkiske offentligheten har absolutt gjort det: I 2011 viste meningsmålinger fra GMF at støtten til EU-medlemskap økte til 48 % og nådde 53 % i 2014. Tyrkerne ber regjeringen sin om å snu seg mot Europa.
President Erdogan har også et mer positivt syn på EU, uansett hvor kontraktsmessig det måtte være. Hans Rettferdighets- og Utviklingsparti (AKP) har vunnet to valg på rad siden 2002 på en plattform for økonomisk vekst.
NYTT HÅP
Stilt overfor flere kriser er ikke EU klar til å omfavne Tyrkia fullt ut. Likevel vil en nylig signert avtale puste mer liv i Tyrkias EU-tiltredelsesprosess – nye kapitler om tiltredelsesforhandlinger vil bli åpnet under det nederlandske EU-presidentskapet i 2016.
EU har nok en gang myk makt i Tyrkia. EU bør ta kontakt med Tyrkias sivilsamfunn, bygge broer med dem, samtidig som de samarbeider med Erdogan for å opprettholde en nylig inngått avtale for å forhindre ytterligere flyktningstrømmer fra Syria via Tyrkia.
Å forlate Tyrkia nå ville være en historisk feil for EU, da dette ville bane vei for det tyrkiske demokratiets død. Et udemokratisk Tyrkia ville eksportere ustabilitet og flere syriske flyktninger til Europa.
