Alle disse målene er nå truet.
En sammensmelting av utfordringer ryster denne nasjonen som strekker seg over to kontinenter. Den eskalerende krisen i nabolandet Syria gjør at den islamistiske lederen sliter blant utenlandske allierte og i sine egne velgere for å mønstre støtte for en mer kraftfull internasjonal respons.
I mellomtiden bremser Tyrkias en gang så blomstrende økonomi opp, og det forbudte Kurdistans arbeiderparti iscenesetter sine mest dristige angrep siden 1990-tallet.
Og selv om Erdogans støttespillere i det regjerende Rettferdighets- og utviklingspartiet rutinemessig vifter med bannere med teksten «velkommen, store mester» når han lander i byen, blir det samme uttrykket kooperert av hans gruppe kritikere, som bruker ordene mot ham med sarkastisk hån.
«Han opplever nå den vanskeligste tiden i sitt statsministerskap, med en rekke ting som skjer samtidig», sa Suat Kiniklioglu, leder av den Ankara-baserte tenketanken Center for Strategic Communication og en tidligere nasjonal lovgiver fra Erdogans regjeringsparti.
Erdogan, som en gang ble fengslet for å ha resitert et islamsk dikt i en institusjonelt sekulær nasjon, er nå midt i sin tredje periode som statsminister etter et tiår der han temmet et aktivistisk militært etablissement, inkludert en rekke skuespillere og pensjonerte soldater og politimenn fengslet for kuppplanleggere.
Etter å ha kommet til makten under starten av Irak-krigen, står han nå overfor sin største strategiske prøve på grunn av den 20 måneder lange konflikten i nabolandet Syria, spesielt i dagene siden syriske raketter krysset grensen og drepte fem tyrkere forrige måned.
I den umiddelbare etterkant så det ut til at Erdogan satte denne nasjonen på krigsfot. Tyrkiske styrker returnerte ild og avskjærte et russisk transportfly på vei til Damaskus, og beslagla lasten. Parlamentet har gitt Erdogan myndighet til å utplassere tropper og gjennomføre luftangrep på syrisk jord.
Tyrkiske stridsvogner trenes fortsatt ved den syriske grensen, og militæret har ordre om å svare med to runder med bombekasterild for hver syriske granat som lander på tyrkisk territorium. Men faren for enhver seriøs tyrkisk intervensjon avtar ettersom Erdogan demper retorikken og avstår fra skritt som kan forvandle Syrias borgerkrig til en fullverdig regional konflikt.
Mer dempet respons
Politiske kilder her sier at Erdogans oppfordring til mer aggressive tiltak for å felle den syriske presidenten Bashar al-Assad har gitt motsatt effekt, delvis på grunn av manglende støtte fra Washington, som nå oppfordrer tyrkerne til å tilby en mer dempet respons.
Tyrkia hevder at de vil reagere i selvforsvar hvis de blir provosert, men tyrkiske tjenestemenn sier at de aldri har hatt til hensikt å intervenere ensidig.
Det erkjennes at tyrkerne ikke har iscenesatt en større militæroperasjon siden invasjonen av Kypros i 1974, og at selv et forsøk på å håndheve en flyforbudssone i syrisk luftrom ville ha krevd en internasjonal koalisjon til støtte.
En flyforbudssone i Syria «er noe FNs sikkerhetsråd må avgjøre», sa Erdogan forrige uke fra Berlin i kommentarer som representerte hans nedtonede holdning, ifølge avisen Haaretz. «Hvis FN ikke har tatt denne avgjørelsen, har vi ingen myndighet, ingen rett til å erklære en slik sone i Nord-Syria.»
Erdogan, ifølge høytstående myndighetspersoner, er fortsatt sterkt engasjert i å få Assad til å avsettes, en tidligere alliert som den tyrkiske lederen nå anser som for blodig til å bli værende ved makten. Men han har vist seg ute av stand til å utnytte diplomatiske bånd med arabiske naboer for å fremskynde Assads avgang.
I stedet, med et begrenset utvalg av alternativer, fornyer Erdogan innsatsen for å få den iranske regjeringen i Teheran – trofaste Assad-støttespillere – til å engasjere seg i kampen for en forhandlet slutt på volden.
«Tyrkia har basert sin Syria-politikk på antagelsen om at Assads avgang var nært forestående, men det viser seg at han fortsatt er der, og Tyrkia har blitt overlatt til seg selv av eksterne aktører», sa Yasar Yakis, en eldre statsmann fra Erdogans Rettferdighets- og utviklingsparti. «Så det er bare naturlig at tyrkiske ledere bør se på å revidere politikken sin.»
Striden på grensen kommer samtidig som økonomien bremser opp etter en periode med overopphetet vekst. Selv om nedgangen delvis er med vilje, og Tyrkias fortsatt robuste økonomi fortsatt er misunnelig blant sine europeiske naboer, advarer analytikere om at veksten her fortsatt kan underskride myndighetenes mål.
Både utenlandske direkteinvesteringer og kapitalinnstrømning har falt med rundt 10 prosent i løpet av årets første åtte måneder, rammet av gjeldskrisen i eurosonen. Selv om Tyrkias kjerneindustrisoner i vest stort sett forblir uberørt av den syriske konflikten, lider den en gang blomstrende grenseøkonomien et hardt slag for turisme og handel.
Kurdisk trussel
Enda mer presserende er tyrkerne alarmert over indikasjoner på at syrisk-kurdiske grupper med sympati for PKK – som regjeringen kjempet en flere tiår lang krig mot – har inngått en viss avtale med Assad og nå styrer områder i Nord-Syria. Endringen har gjort det mulig for kurdiske separatister å fokusere oppmerksomheten sin på nytt mot Tyrkia, med dristige nye angrep og en kampanje rettet mot å kidnappe lærere og brenne ned skoler.
Men for tyrkere som Melahat Forss – en lærer fra Ankara drapert i nasjonalflagget mandag for å markere Mustafa Kemal Atatürks grunnleggelse av den tyrkiske republikken – er en større bekymring under Erdogan det sekulære kritikere kaller en tunghendt islamistisk orientering. «Vi mister landet vårt, vår individuelle uavhengighet, på grunn av denne mannen», sa hun.
Fremveksten av Erdogans islamsk forankrede parti har medført mange synlige endringer i samfunnsnormer i Tyrkia, og har avstigmatisert – noen sier det er oppmuntrende – synet av for eksempel kvinner i hodeskjerf, selv i de elegante handlegatene i det kosmopolitiske Istanbul.
Men Erdogans kritikere hevder at han bruker embetet sitt til å personlig fremme religion. Som et eksempel peker de på lovgivning støttet av Erdogans parti som senker den lovlige alderen for innskriving i islamske skoler som en del av et forsøk på å utvide religionsundervisningen. Regjeringen er også anklaget for å bruke rettssystemet til å true journalister, mens opposisjonsgrupper hevder at bevis har blitt produsert i forsøket på å utrydde sekulære hærtjenestemenn som er anklaget for oppvigleri.
Erdogan-tilhengere hevder at kritikken av det sekulære samfunnet stammer fra den fordommen velstående og urbane tyrkere har mot de mer fromme underklassene. De insisterer på at Erdogan bare skaper plass i samfunnet for konservative og religiøse tyrkere.
«Tyrkia har blitt mer demokratisk, ikke mindre» under Erdogan, sa Ibrahim Kalin, seniorrådgiver for statsministeren. «For ti år siden kunne ikke jenter med hodeskjerf engang gå på universitetet. Tyrkia blir ikke mer religiøst, religion blir rett og slett mer synlig.»
