Nobels fredspris ble fredag tildelt Den europeiske union, en institusjon som for tiden er herjet av krise, men som har fått æren for å ha brakt mer enn et halvt århundre med fred til et kontinent som ble revet i stykker av andre verdenskrig.
«Unionen og dens forløpere har i over seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa», sa Nobelkomiteens president Thorbjørn Jagland i Oslo.
«I løpet av en periode på sytti år har Tyskland og Frankrike utkjempet tre kriger. I dag er krig mellom Tyskland og Frankrike utenkelig. Dette viser hvordan historiske fiender, gjennom velrettet innsats og ved å bygge opp gjensidig tillit, kan bli nære partnere», sa han, og forklarte årets prisutdeling.
Prisen er imidlertid en overraskelse i en tid hvor europeisk solidaritet står overfor sin mest skremmende utfordring på flere tiår, midt i dype kløfter mellom et sør som drukner i gjeld og et rikere nord, ledet av Tyskland, som bare motvillig kommer til unnsetning.
Hvorvidt den motvillige bistanden vil holde det europeiske prosjektet flytende gjenstår å se, men den dype krisen har utvidet kløften som allerede er følt mellom innbyggerne i de forskjellige medlemslandene og et Brussel som lenge har blitt sett på som for fjernt og byråkratisk.
Men opprettelsen av organisasjonen får æren for å ha bidratt til å bringe fred og stabilitet til det krigsherjede kontinentet ved å bringe sammen erkefiendene Frankrike og Tyskland og drive dem ned samme vei.
Til tross for tilbakevendende vanskeligheter har EU blitt verdens største fellesmarked, som tillater fri sirkulasjon av varer, personer, tjenester og kapital.
Gjennom årene har det banebrytende prosjektet vokst til å omfatte 27 land som for ikke lenge siden satt på hver sin side av «jernteppet».
De kom til forhandlingsbordet med vidt forskjellige økonomiske, sosiale og kulturelle situasjoner, men etter intens integreringsinnsats deler hele 17 av dem nå en felles valuta.
Årets pris vil også forårsake sjokkbølger i vertslandet Norge, som selv har avvist å bli med i unionen to ganger, i 1972 og 1994, og hvor tre fjerdedeler av innbyggerne i dag sier de er imot medlemskap, ifølge ferske meningsmålinger.
Hele uttalelsen fra Nobelkomiteen:
«Den norske Nobelkomité har besluttet at Nobels fredspris for 2012 skal tildeles Den europeiske union (EU). Unionen og dens forløpere har i over seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»
I mellomkrigsårene delte Den norske Nobelkomité ut flere priser til personer som søkte forsoning mellom Tyskland og Frankrike. Siden 1945 har denne forsoningen blitt en realitet. De forferdelige lidelsene under andre verdenskrig demonstrerte behovet for et nytt Europa. I løpet av en periode på sytti år hadde Tyskland og Frankrike utkjempet tre kriger. I dag er krig mellom Tyskland og Frankrike utenkelig. Dette viser hvordan historiske fiender, gjennom velrettet innsats og ved å bygge opp gjensidig tillit, kan bli nære partnere.
På 1980-tallet ble Hellas, Spania og Portugal med i EU. Innføring av demokrati var en betingelse for medlemskapet. Berlinmurens fall gjorde EU-medlemskap mulig for flere sentral- og østeuropeiske land, og dermed åpnet en ny æra i europeisk historie. Skillet mellom øst og vest er i stor grad opphørt; demokratiet er styrket; mange etnisk baserte nasjonale konflikter er løst.
Kroatias opptak som medlem neste år, åpningen av medlemskapsforhandlinger med Montenegro og tildelingen av kandidatstatus til Serbia styrker forsoningsprosessen på Balkan. I løpet av det siste tiåret har muligheten for EU-medlemskap for Tyrkia også fremmet demokrati og menneskerettigheter i landet.
EU opplever for tiden alvorlige økonomiske vanskeligheter og betydelig sosial uro. Den Norske Nobelkomité ønsker å fokusere på det den ser på som EUs viktigste resultat: den vellykkede kampen for fred og forsoning, og for demokrati og menneskerettigheter. EUs stabiliserende rolle har bidratt til å forvandle mesteparten av Europa fra et krigskontinent til et fredskontinent.
EUs arbeid representerer «brorskap mellom nasjoner», og tilsvarer en form for «fredskongresser» som Alfred Nobel refererer til som kriterier for fredsprisen i testamentet sitt fra 1895.
(Agence France-Presse)
